Hei, og takk for mail.
Spørsmålet ditt er ett vanskelig spørsmål, og jeg har ingen teologisk utdanning. Så mitt svar blir mest tanker ut i fra min egen vandring med Gud. Først av alt, tror jeg at det er med bønnesvar som det er med profetier. At Gud vil aldri gi deg noe som strider mot hans ord.
Du spør ganske åpent, det ville kanskje vert enklere å svare om du spurte om en konkret situasjon. Fra min egen situasjon, og som jeg også opplever å ha Bibelen med meg på, så er Guds tanker ofte ikke lik menneskets tanker. Det er en sang som heter "den vanskeligste bønnen", og litt av den går slik: "Den vanskeligste bønnen, å be med ærlig sinn, er bønnen - La din vilje skje, for egenviljen blander sitt eget ønske inn og ovenfor Guds tanke er viljen ofte blind". - Men gradvis har jeg prøvd å legge fram bønnevner med denne "la din vilje skje", og opplever at Gud svarer. Ikke alltid slik jeg så for meg at han skulle. Og ikke ser jeg noe svar umiddelbart hver gang (selv om det også har hendt), men gjerne i ettertid, f.eks. ved en senere bønnestund, så "ser" jeg at det problemet jeg la fram for Gud fant en løsning og ble ryddet opp i.
Jeg liker ikke å fortelle om mine egne bønnesvar. Fordi de alle er av en karakter som andre kan bortforklare og si "det kunne skjedd uanset", og "det er bare heldige tilfeldigheter". Og jeg må gi dem rett, lignende ting skjer også med ikketroende, uten at noen har bedt. Bønnesvar har derfor ikke blitt mitt trosgrunnlag. Troen min grunner på en ting; Bibelens ord om Jesu død og oppstandelse. - Mangel på, eller bortforklaring av bønnesvar kan ikke ta fra meg det. Når Bibelen likevel inviterer til bønn, og forteller oss at vi har en far som hører og svarer, da er dette med som trosstyrkende og bekreftende. Men aldri som selve grunnlaget.
Hvordan har jeg da fått svar? for å være litt konkret. En eppisode beskriver jeg her: http://stud.ntnu.no/~olavansa/notater/oppgapolog.pdf - en annen kan være når min morfar lå på dødsleie. Dette var i den perioden jeg selv begynte å søke svar på hva kristentroen egentlig var. Min morfar hadde alltid stått som ett eksempel på sterk bevist kristendom. Og jeg hadde flere ganger fleipet og gjort narr av hans trang til å holde andakt ved middagsbordet om sommerferiene. - Den første tingen jeg ba om, som en slags "prøve" på om Gud fantes, (selv om jeg hadde en slags tro allerede, og jeg tror at jeg var frelst, selv med den tvilsfylte barnetro jeg hadde,) - var at jeg måtte få muligheten til å ta farvell med morfar, og fortelle ham at jeg var en kristen.
Sommeren kom, og morfar var friskere enn han hadde vert på over ett år. Og var hjemme fra sykehjemmet. Jeg fikk fortalt det jeg skulle. Og når morfar så ble dårligere og døde en måneds tid senere, så hadde jeg likevel fått mitt bønnesvar. - Senere har jeg også tenkt på det, at min morfar ba for oss barnebarna hver bidige dag så lenge han levde. Slik ble dette siste møtet også ett bønnesvar til ham, på opptil 12 år gamle bønner.
Så hvordan "vet" jeg at jeg har fått svar fra Gud ? - Det er fryktlig vanskelig å svare på. Jeg vet at jeg la fram situasjonen i bønn, jeg vet at Bibelen lover bønnesvar. Jeg vet også at når jeg selv letet etter løsninger så kom det en løsning utenfra, som var minst like bra, ofte bedre, enn de jeg selv har sett for meg. Er da denne løsningen ett svar fra Gud? - Jeg tror det, ja jeg vil si jeg vet det. Men kan jeg bevise det ovenfor ikketroende? nei, det kan jeg desverre ikke.
Jeg kan ta med et eksempel til, da jeg var ferdig på Fjelltun Bibelskole i Stavanger, våren 2003, så søkte jeg forskjellige jobber. Den ene var på KFUK-hjemmet i London. Kanskje litt rart at en gutt søker seg dit, men stillingsannonsen åpnet for mannlige annsatte, og jeg er veldig glad i London som by. Hadde besøkt den en gang før dette, og ønsket virkelig å komme tilbake. Jeg søkte også på en assistentstilling på en barne og ungdomskole i Trondheim. - Jeg hadde allerede da ønsker om utdanning til lærer, og tenkte at ett år på en skole ville kunne gi meg impulser hvorvidt det var ett riktig yrkesvalg eller ikke.
Jobbintervjuet til stillingen i London gikk veldig bra, og jeg fikk inntrykk av at jeg var vell kvalifisert. Rektor i Trondheim kjente meg fra før, og hun ville med glede anbefale meg for skolens styre.
Mitt problem var at jeg virkelig ønsket meg begge stillingene. Og min største frykt var at jeg skulle få tilbud om begge. Dersom det skjedde viste jeg ikke hva jeg skulle velge.
Jeg ba over dette, og søkte også forbønn for det hos andre, for der og da var dette en situasjon som nærmest rev og slet i meg.
Etterhvert fikk jeg gradvis en ro over meg, først en visshet om at jeg ikke skulle bekymre meg. Så gradvis mindre lyst til å reise til London. Og så endelig ett brev om at stillingen i London var besatt og at jeg ikke nådde opp. Tror aldri jeg har vert så glad for ett brev med avslag på søknad hverken før eller siden. Og kort tid senere fikk jeg tilbud om jobben i Trondheim.
- Vell, jeg jobbet der ett år, trivdes kjempegodt, fikk nåde til å hjelpe en gutt som hadde endel ekstre problemer, til å virkelig vise hans evner i mattematikk, og engelsk. (Og det uten at jeg er noe sterk i engelsk selv). Fordi jeg kom til Trondheim det året ble jeg kjent med to personer som har vert en veldig styrke til mitt eget kristenliv, og som er medvirkende årsaker til at nettstedet mitt er komt opp.
Så kaster jeg ballen tilbake til deg, kan jeg i dag si at jeg har fått svar fra Gud i denne situasjoen?
Hvordan vet jeg at jeg fikk svar? - Jeg så litt av svaret i 2003, så mere av det i 2004. Og enda mere nå i 2005.
Men noen stemme fra Himmelen hørte jeg aldri. Jeg tror det beste svaret jeg kan gi deg er, at Gud aldri svarer noe som går i mot hans ord. Videre er hans svar til beste for sine barn. Selv om det noen ganger kan medføre en sorg og skuffelse kortsiktig sett. (Jeg har eksempler på det fra mitt eget liv også. Men hvor jeg i dag takker Gud for å blitt ledet gjennom det. Jeg vokste på erfaringene, og jeg trur Gud var med hele veien. Lina Sandel skrev i en av sangene sine (Blott en dag) "som din dag skal og din kraft få være", og det er noe jeg kan bevitne. Gud gir prøvelser, men aldri større enn at hans barn klarer dem. Og han går alltid med deg igjennom dem.) Og til slutt, hans svar er alltid i samsvar med hans langsiktige mål for deg eller den du ber for. Vi sier ofte, "Gud har en plan for ditt liv". Ett kall og en tjeneste. I så tilfelle vil jeg si som Hans Nilsen Hauge, at enhver arbeidsplass er en tjeneste for Gud og våre medmennesker. Og Guds bønnesvar er endel av Guds totale plan for deg.
Jeg vil være ydmyk mot deg, om at jeg kan ta feil. Jeg er selv kun ett menneske. Jeg vil oppfordre deg til også å spørre andre rundt deg om det du spurte meg. Om du ikke har noen umiddelbart kan du spørre en av nettprestene på www.nettkirken.no .
Med vennlig hilsen, og ønske om Guds velsignelse og trygghet.