Historien om Abraham har mange underlige kromspring. Abraham ble utvalgt av Gud som stamfar for ett stort folk. Men han ble utolmodig av å vente på Guds oppfyllelse av løftet. I høy alder var Abraham fremdeles barnløs, og stolte ikke på at Gud ville oppfylle sitt løfte om at hans kone skulle bli gravid. Han tok derfor til seg trellkvinne Hagar, slik skikken var den gang, og fikk barn med henne. Men Sarai, Abrahams kone ble sint og jaget den gravide Hagar ut fra leiren (selv om det hele i opprinnelig var Sarai's ide. Les kapittel 15-17 i helhet, og gjerne også mere for å få sammenhengen.)
Her får vi se litt av hva synden gjør. Abrahm syndet mot Gud ved å ikke stole på hans løfter. Sarai syndet også mot Gud, ved å være den som anbefalte Abraham å ta til seg Hagar. I tillegg medfører synden alvårlige konsekvenser for en tredjepart. Hagar. - Vi ser at konsekvensene for synden rammer urettferdig. Det hadde vert rettferdig etter mennskelig målestokk om Abrahm og Sarai ble straffet, men at det skal bli alvårlige konsekvenser for en uskyldig tredjepart er ikke rettferdig. Likevel er det ofte den mest synlige konsekvensen av synd. Den rammer personer som selv ikke er skyld i synden. Ett storskala eksempel er fattige u-lands lidelser som konsekvens av i-landenes handliger før og nå.
Hvorfor skjer det? Det beste svaret jeg kan gi er at syndens natur er urettferdighet. Dens frukt er blant annet løgn og egoisme. Det er ett kristent paradoks å snakke om en god og omsorgsfull Gud når vi ser dette. Men løsningen på paradokset er den, at Gud har gitt menneskene fritt spillerom. Han godtar og tillater at synd og urettferdighet skjer. Selv om dette ikke er hans ønske og vilje.
Når Hagar ender opp på flukt, sittende sliten, forlatt og fortvilet ved en vannkilde, får hun erfare ett møte med Gud. Det står at Herrens engel fant henne og talte til henne. Og det vil jeg du skal vite, at uansett hvilken situasjon du er i så er Gud en som ser deg. Slik Hagar fikk erfare at "Du er Gud, den som ser." har utallige andre fått erfare siden. Jeg vil slå det fast en gang for alle. Der du sitter eller står, Gud ser deg. Han har sett deg helt siden du ble unnfanget, og han kommer til å se deg helt til du går bort.
På mange måter en skremmende tanke. Vi liker ikke alltid å bli sett. Spesielt ikke når vi vet vi har gjort noe galt. Men for Hagar ble det en trøst å bli sett, der hun satt alene i sin fortvilede situasjon. Og Gud ser også deg:
Luk 12:7 "Men til og med hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt ikke! Dere er mer enn mange spurver."
Det er en omsorgsfull Gud vi har med å gjøre. En Gud som hater synd, ja. Men som elsker synderen. Slike ord har nesten blitt en klisje, men det er ikke mindre sant for det. Dersom du føler på redsel eller andre, ikke akkurat gode følelser når du hører "Gud ser deg". Dersom det oppleves som en trussel, eller skremselspropaganda, så skal du vite at hans kjærlighet er så stor, at han ikke vil hindre deg i å leve ditt liv alene. Han vil ikke hindre deg i å fortsette å gå bort fra ham. Dersom det er ditt ønske, så er det mulig. Men hans vilje er ikke at du skal leve alene. Hans vilje er at du skal leve sammen med ham. At du skal kunne få dine synder tilgitt og bli vasket ren. Han vil være en som går sammen med deg i gode og tunge dager. Ja en som løfter deg opp og bærer deg gjennom de tyngste deler av ditt liv.
Jer 29:11 "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
Matt 18:14 "Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt."
Apg 17:27 "Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss."
Så kan jeg si som Hagar: "Har jeg her virkelig fått se ham som ser meg?" - Ja, jeg har sett ham. Ikke på samme måte som jeg ser deg om jeg møter deg på gaten. Men jeg har sett ham. Jeg tror ham, jeg erfarer ham. Jeg håper jeg kan klare å vise litt av ham videre til deg. Mange av dere har vell lest eller hørt lignelsen om "den fortapte sønn", denne lignelsen som Jesus forteller for å vise oss litt av hvem og hvordan Gud er.
Luk 15:11-24 "11 Og han sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den del av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe. 17 Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. 18 Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. 19 Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk. 20 Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. 21 Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. 22 Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23 Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24 For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade."
Her ser vi faren, som bilde på Gud, og som i sin omsorg gir sønnen det han har rett på. Selv om det skuffer faren nekter han ikke sønnen å forlate ham og leve alene. Men han er alltid på utskikk etter sønnen sin, lengter etter å få leve sammen med ham igjen. Og "Men da han ennå var langt borte, så hans far ham,".
La meg dele en sammenligning jeg har hørt: med dagens teknologi kan du få kjørekomputere til biler, satelittstyrte sådan. Her plottes det inn en plan, fra A til B, og det kalkuleres en rute. Dersom du følger kjørekomputeren sine henvisninger "kjør 100 meter, ta til høyre, ta til venstre i rundkjøringen" osv, så er du sikrett å komme fram. Den ser deg uansett hvor du er. Den hindrer deg ikke fysisk å kjøre en annen vei. Det er du selv som styrer bilen, og kan godt ta til venstre når komputeren sier rett fram. Men hva skjer da? Jo, du hører "ute av kurs, rekonfigurerer", og vips, så er det lagt opp en ny rute. Målet er det samme. Du kan nekte å høre på komputeren og komme så langt unna opprinnelig rute du bare vil, komputeren tar ikke over styringen og hindrer deg fysisk. Men en ting forandres ikke. Satelitten ser deg fremdeles, selv om du ikke hører på den. Og den vet nyaktig hvor du er, og den er altid klar til å gi deg en ny rute mot ditt opprinnelige mål.
Du kan gå så langt unna Gud du bare ønsker. Men dersom du stopper opp, og lytter, så kommer det med engang "ute av kurs, rekonfigurerer". Gud har en plan for deg, ett mål for dit liv. Målet endres ikke uansett hva du gjør. Men du kan hindre deg selv i å nå det. Dersom du stopper opp, og sier; "Jeg vil stå opp og gå til min far", da finner du ut, at uansett hvor langt unna Gud du har vert, så vet han nyaktig hvor du er. Og han har kalkulert en ny rute for deg tilbake til den opprinnelige. Ruten består av omvendelse, bekjennelse og tro. Du må snu bilen, bekjenne at du har kjørt feil, og tro på at den vei du nå vil følge vil føre fram. Hva består en kristen omvendelse i? Når det kommer til forklaring av slike uttrykk håper jeg du godtar at jeg siterer fra Lundes Bibelleksikon:
"Det er å vende seg bort fra synden og gudløsheten og å vende seg til Gud og hans frelsende nåde i tro og tillit og til et liv til hans ære, slik det er understreket i Matt 3:2. Apg 2:38. 17:30. Åp 2:5. 3:3. Omvendelse består derfor av to hoveddeler, anger og tro. Både i GT og NT blir menneskene oppfordret til å omvende seg, vende seg bort fra synden. Denne oppfordringen til menneskenes vilje er reell, det ser vi ut fra Jesu ord om dem som ikke ville, Matt 23:37. Men hele Bibelen minner oss om at sann omvendelse egentlig er et Guds verk. Derfor ber profeten: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud.» Jer 31:18. "
Videre sier Bibelen:
Joh 14:1 "La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!"
Joh 14:6 "Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. "
Hvordan gikk det med synderen Abraham? Jo, han vendte seg igjen til Gud. Gud oppfylte sine løfter og bekrefte sin plan for Abraham.
Rom 4:3 "For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet."